La vita e bella...

La vita e bella...
Live Love Learn...

Det er meg det kommer an på...

And I did it!

mandag 12. mai 2014

Flokken min...

Heimen min, familien min, barna mine, vennene mine, flokken min...Alt hva som definerer meg, hvem jeg er, hva jeg er. Ikke ting og tang, ikke yrke, tittel ei heller status. Det er flokken min som indikerer hvem, hvor og hva jeg er. Uten dem ville jeg ha vært ingen, for for å være så må man være noe, for noen.

Alt har sin sjarm, og alle stunder har sine gleder.

Flokken min gjør meg så rik, men den gjør meg også så sårbar. For uten den vil jeg bli vektløs, uten den vil jeg forsvinne inn i det tomme rom. Frykten for å miste flokken min skremmer meg mer enn noe annet. Tanken på dens ikkeeksistens kvalmer meg.

Jeg elsker flokken min. Jeg elsker menneskene mine. Jeg elsker lyden av dem, lukten av dem, nærværet av dem, følelsene deres, livene deres. Men mest av alt elsker jeg mitt liv sammen med dem. 

De gjør meg hel, sterk og glad, men også knuselig,bekymret og redd.


Flokken min, menneskene mine, meg!

onsdag 2. april 2014

Et liv etter fødselen...

Tok meg friheten og oversatte i dag  følgende tekst fra nettstedet  Heart Centered Rebalancing, delt av ei jordmor som jeg følger på facebook. Jeg synes at teksten er ganske så kul, samt at den satte i gang tanker i grublende meg. Håper at du liker den du også, uansett hvilket ståsted og tro du måtte ha her i livet.


I en mors livmor lå det to babyer. Den ene spurte den andre: "Tror du på et liv etter fødselen?" Den andre svarte "Hvorfor spør du? Klart jeg tror på et liv etter fødselen!" Kanskje vi er her hvor vi er nå av den grunn at vi skal forbrede oss på det som kommer senere?"  "Tullprat!" utbryter den andre. " Det er ikke noe liv etter fødselen! Hva skulle livet etter fødselen lissom være?" " Jeg vet ikke. Men jeg tror det er mer lys der enn her. Kanskje vi kan gå med føttene våre og spise med munnen? Den andre babyen himlet med øynene og svarte " Det du sier nå er absurd. Å gå med føttene samt spise med munnen er en umulighet, det er galskap! Navlestrengen gir oss den næringen vi trenger. Et liv etter fødselen er det bare å utelukke, nå med en eneste gang. Navlestrengen er uansett for kort."
Den andre babyen tenkte seg litt om, før hun så svarte" Jeg tror det er noe, og kanskje er det helt annerledes enn alt det som vi er vant til her?" " Phø, ingen har kommet tilbake derifra i live! Livet er over etter fødselen! Alt er bare mørke og lidelse bortenfor dette stedet, og slik grubling fører oss uansett ingen steder!" repliserte den skeptiske babyen oppgitt. Den litt mer nyfikne babyen svarte så sin bror :" Vel, jeg vet ikke helt, jeg...Men en ting er i alle fall sikkert. Vi kommer til å få se moren vår, og hun vil ta vare på oss." "MOR?!? TROR DU PÅ EN MOR? HVOR ER HUN NÅ DA, LISSOM?" Broren kikket himmelfallent bort på sin dagdrømmende søster. "Mor er rundt oss. Det er i henne vi lever. Foruten henne så ville ikke vår verden eksistere." 
" Jeg ser ikke denne du kaller for mor, så da er det logisk at hun ikke eksisterer!" skeptikeren fnyste ut ordene med en påståelig mine. Den andre babyen så på sin bror i mors liv for så å svare han med en sikker overbevisning i stemmen;"Noen ganger, når du er stille, da kan du høre henne og du kan merke at hun er der.  Jeg tror på et liv etter fødselen... Jeg tror vi befinner oss her hvor vi er nå av den enkle grunn at vi skal gjøre oss klare for det som måtte komme, i det livet som venter oss etter fødselen....

fredag 14. mars 2014

Jeg har viktigere ting fore...

Hun deler sine vakre smil med omhu. Latteren hennes er det bare de aller nærmeste som får ta del i. Hun vurderer. Hun vender blikket blygt ned når oppmerksomheten blir for stor. Hun bjeffer høyt når storebror blir for intens i sin søskenkjærlighet. Hun tripper av fryd når storesøster kommer stille inn døren. Hun hviner av ekstase når søsknene setter på gummybears på youtube. Hun får et bestemt drag over seg når hun tester ut grenser. Hun fokuserer 100% når hun gir etter for utforskertrangen. Hun klyper tak i mammas skjorte når hun skal til å sovne, bare for å forsikre seg om at mamma blir akkurat der hvor hun er, også etter at hun har tatt turen inn i drømmeland. Hun tvinner pappan rundt lillefingeren sin og vet alt nå at han er i hennes hule hånd. Hun legger sitt bløte kinn inn til alle i flokken sin mens hun lager koselyder av pur lykke og kjærlighet. 

Hun er min datter, og hun er 9 måneder i dag.

Fortsatt er det rart at hun er her. Hun brukte jo så himla langt tid før hun bestemte seg for å komme. Jeg dagdrømte om henne i år og dager, og fortsatt tror jeg at jeg befinner meg langt inn i dagdrømmen et sted. Derfor føles det så rart at drømmen ble virkelighet og at hun alt har rukket å bli 9 måneder. For hvor mange er det som vinner i lotto, sånn egentlig?

Jeg vet av erfaring at livet danser avgårde når lykken fargelegger dagene. Så jeg har tatt en usving, fulgt hjertet og magefølelsen; For mammahjertet vil ikke ofre seg for hjernen som lyster både det ene og det andre. Mammahjertet overkjører hjernen og ber meg om å nyte, puste og fortsette med å være til stede...Alt det andre kommer jo som kjent til sin tid. For det er for meg ingen viktigere jobb akkurat nå enn å være tilgjengelig, 24/7...Så dermed får tidsklemma og jobblivet fortsette et år til uten meg, da jeg har viktigere ting fore... It is now or never!!!

                                                                My kids !!!



fredag 31. januar 2014

Starstruck og fornektelse...

Jeg har i løpet av en 14 dagers tid funnet mine to første grå hår! Jeg har vært 40 år i en mnd og fjorten dager. Jeg ville sikkert ha fått beskjed fra min hypotetiske plastikk/fantastisk kirurg at botox er helt på sin plass, samt at banken min mener nok at pensjonssparing kan være en lur ide...

Men jeg fortrenger det hele mens jeg fornekter de kalde, harde fakta. Inni mitt hode er jeg fortsatt en livsglad og sprek 16 åring som bare er så klar for å komme meg bort fra mitt Fucking Åmål, les: Straumsnes og Hals-/Rakstanggrenda, plassen der ein ikkje skulle tru og hvor Hobsyssel og hobbiter var virkeligheten mer enn fantasien... Men det sto så absolutt ikke på fantasien til undertegnede der jeg drømte meg bort og inn i framtiden et sted, den gang da...

Jeg fikk et par slengere, jeg gjorde nok det. For back in the days var sånne parabolantenner det samme som en penisforlenger...Og på plassen der ein ikkje skulle tru så skulle man ikke flashe hverken lommeboka si, ei heller penisen. Så det var nesten ingen som hadde sånne digre antenner, bortsett fra min far da...Han hadde nok hverken lommeboka eller statusen som ga han retten til å være i besittelse av en sånn duppedings, men oppvokst in the land of the free med en million tv-kanaler, så ga kun tilgang til statskanalen NRK pappa abstinenser, og det av den helt grusomme sorten...Som alltid når min far skulle gå til anskaffelse av noe hjertet hans begjærte, så forhandlet han det hele fram mot en byttehandel: Han skulle slutte å røyke. ( yea, right!) Det slo aldri feil, og med røykeslutten begynte gammer´n å gå turer langs med fylkesveien, hvorpå han alltid duftet, eller rettere sagt stinket, Petterøes nr 3, i det han lissom sporty kom inn i stua igjen etter endt gåtur. Duppedingensene og bilene kom og de gikk, det samme gjorde røykeslutten...

Men det var ikke så galt at det ikke var godt for noe. For med parabolantennen så kom verden til Hobsyssel, i alle fall til vår lille stue...Og med verden så kom MTV...Hver dag, rett etter at jeg kom hjem fra skolen, så hadde jeg date med MTV´s most wanted og den engelske programverten Ray Cokes...I fell deep, I fell hard. Jeg lo så jeg ristet av banal, hærlig humor. Ingen i klassen min visste hvem han var. Jeg skrev navnet hans med store feite bokstaver på skolesekken; RAY COKES.  Og siden ingen i Hobsyssel hadde MTV, ja så var han bare min. My precious!

I dag ble jeg plutselig  sweet 16 år igjen; Ray Cokes, Billy Idol,  Dirty Dancing, 10 i skuddet og Vidar Lønn Arnesen vellet opp fra glemselens dyp...Glemt var de grå hår, glemt var the boulevard of broken dreams, for æ ble 16 år igjen, i skinn og i sinn; Ray Cokes sendte meg nemligen meldinger på inboxen på facern. RAY COKES!!! MTV´s most wanted!!! Hadde noen sagt til meg at jeg og han skulle utveksle smilefjæs i mitt 40iende år den gangen jeg var 16, ja da...


Jeg vet jeg er sær, og at smaken kanskje er deretter... dette ekke Rob Lowe, ei heller Morten Harket...Men det er Ray! Ray som fikk meg til å holde ut Hobsyssel, Ray the man...

Fnis, 16 er bare så digg!



onsdag 15. januar 2014

Kjære Stephen Hawking, har du glemt Nangijala og brødrene Løvehjerte?

Verden trenger flere som deg, der du mentalt vandrer inn i galakser, gammastråler og sorte hull. Du begeistrer meg, på en litt nerdete måte.  Du kunne sikkert ha snakket meg i senk, på din særegne måte der du nærmest som i et kåseri drar meg inn i et fjernt, men dog så nært univers... Men i din søken etter viten,  svar og logikk i det som for oss normale dødelige fortoner seg som ulogisk, så må jeg arrestere deg en smule. Du har som meg, opplevd det å få et barn. Et lite vidunder genetisk kodet, dog ikke klonet, etter deg selv. Men leste du aldri eventyret om brødrene Løvehjerte for din lille tulle?

Selv om du begeistrer meg, så kunne du også på ditt vis ha skremt meg. Til å begynne med med utopisk lite sannsynlige statistiske teorier om verdens undergang...enten som et gedigent meteorittnedslag,   eller kanskje som dødelig gammastråling eller rett og slett at universets underdog, bakteriene, vil gi oss, oss som i klodens selvutnevnte uovervinnelige art, en aldri så liten, men listig, nesestyver? Og det på tross av bakterienes manglende intelligens, kontra vår... Men det er før du drar inn kosmiske beregninger og tilbakeblikk, og hvor utopien om verdens undergang ribbes fra en usannsynlighet til snarlig et spørsmål om når og hvordan...

Meg skremmer du ikke. Men du skremmer et lite barnesinn, som ikke makter å forstå det uforståelige. Og det er her jeg, mamma´n, kommer på banen. Jeg eier ikke alle svarene, ei heller du, Stephen Hawking, noe som junior sliter med å forstå. Han sliter nemligen med å innse at mamman og Stephen er ( nesten) like vis. Dog det spørs om junior har litt rett vedrørende undertegnedes IQ...
Som oss andre, så er junior bekymret for det store ukjente. Han er redd for slutten. Han er redd for å si adjø.  "- Kan du ikke bare si at alt vil gå bra, mamma?" Angsten er aldri så sår som når du ser den i et barns øyne. But mummy knows best. For det vil gå bra, lille venn. Uansett manglende svar og usikkerhet, så er du og jeg en brikke i en større sammenheng. Ingen ting er tilfeldig. Bare se på lillesøsteren din. Ser du hvor programert hennes utvikling er? Alt fra sugerefleks til tannfrembrudd. Hør på latteren hennes, se på smilet hennes, kjenn på gleden hennes. Lar du det hele koke ned kun til utviklingsteori, atomer, neutroner, protoner, kjemi og fysikk, ja da mister du det store bildet. Husker du det jeg sa om da Oldefar døde, ja at han hadde dratt sin vei? For selv om jeg  iaktok hans døde legeme,  så var det hevet over en hver tvil det faktum at han hadde dratt videre...Hvor? Nei det spørsmålet kan jeg ikke svare deg på, men noe sier meg at vi har alle vært der før vi kom til denne verdenen, til dette livet...For det er ikke en begynnelse eller en slutt...Jeg vet med sikkerhet at vidunderlige du kommer fra et sted, og at du også vil dra videre etter endt oppdrag, en eller annen gang. Og det samme vil jeg.

Svada? Nei, det er ikke det kjære, lille venn. Jeg eier ikke svarene, men jeg er inne på noe. Det vet jeg. Og selv om Hawking kan hjelpe deg og meg til å forstå biter av kosmos uendelige hemmeligheter, så er dette maskineriet så sammensatt at det å si at vi er her ene og alene på grunnlag av the big bang en absolutt statistisk umulig utopi, sett fra mitt ståsted. Slå deg til ro med at alt vil gå bra. For hverken gammastråler eller sorte hull makter å sette punktum, ikke for deg ei heller for meg. Når vi er ferdige her drar vi bare videre, dit hvor Oldefar er... Først til Nangijala og så videre til den neste verdenen, som Astrid Lindgren så fint prøver å formidle det...

Kjære Stephen Hawking, om du glemmer Nangijala og brødrene Løvehjerte, så kommer du til å se deg blind på det sorte hull. Du er inne på mangt og meget, men la ikke kosmos uendelighet forlede deg til å ikke se de nære ting. De svarene som ligger rett foran nesetippen vår...Pass deg for å ikke se skogen for bare trær....

Kjære Junior: Ja, alt vil gå bra. Det er absolutt ingen ting å være redd for. Grip dagen og lev i nuet. Universet er uendelig, og det samme er også vår kjærlighet.

PS Enig med deg, Junior: Stephen Hawking er digg. He is the man! And btw, we will always have  Tony Stark, Peter Parker, Clark Kent, Harry Potter og han far sjøl if shit really happens. Så det så ;-)

onsdag 8. januar 2014

2014...

2014 ...Høres egentlig ut som noe langt der inne i framtiden et sted. Kalenderen skriver januar, og det går i det samme. Alle forsider maner til slanking ditt, og slanking datt. Fotballfrue har hatt sin første løpetur etter fødselen for 6 uker siden...Jeg har ikke hatt min første ennå, dog fødselen var for hele 7 måneder siden...

Forsettet mitt var å ikke sjekke facebook, ei heller legge ut statuser hver dag....jeg sprakk bare etter noen timer inn i det nye året. Hvorfor pokker har jeg så lyst til å dele dølle greier fra mitt dølle liv? Må vel kanskje skyldes at jeg ikke synes at det er så dølt at det gjør noe...

Men dølt må det jo være...Da jeg spilte kunnskapsspillet TP her i romjula måtte jeg smertelig innrømme at jeg har blitt ganske så uvitende. Jeg er til tider kunnskapsløs. De rosa kakene som jeg så på som bankers i gamle dager, de med viten ala Se og Hør, ja ikke de en gang klarer jeg...Er vel straffen for å ikke se på TV lengre. For jeg ser ikke TV, jeg aner faktisk ikke en gang hvordan jeg kobler til Netfix og Viaplay...hakke peil, rett og slett.  Broen og Downtown Abby har gått meg hus forbi..Jeg har blitt like kørka som Farmora mi når det kommer til denne boksen, og hun hadde i sin tid bare NrK... 

Nå har jeg planer om å gå til innkjøp av TP for så å pugge alle spørsmål og svar, for denne ståa var rett og slett pinsam. Er vel prisen å betale for å leke hemmafru...Kan lissom ikke flyte videre på gammel viten...

Men ekvator går igjennom Brasil, Kenya og Indonesia og ikke igjennom Panama... Samt at tannleger som bahandler pasienter med rødt hår må ta hensyn til bedøvelsen da rødhårete har en annen smerteterskel enn oss andre dødelige... Så sier ijaffal TP!

2014....here I come, må bare ut å kjøpe meg TP først samt prøve å slå på denne boksen med alle disse fjernkontrollene....
                                                              


mandag 30. desember 2013

Den store, lille gutten...

Noen mennesker er så redde for døden og ensomheten at de ikke klarer å leve et fullverdig liv...

Han hulket siste gangen jeg så han. Et par tårer glinset på kinnet hans. Den store, gamle mannen på vel 195 cm hang om skulderen min som et lite, redd barn. Han duftet svakt av wiskey, hans faste følgesvenn gjennom tiår. Den eneste vennen som maktet døyve frykten hans; Frykten for å være alene, frykten for å slippe taket, frykten for å bli forlatt,  frykten for å innse at han hadde tatt feil, frykten for å erkjenne det han alt, langt der inne i dypet så smertelig var klar over, det at han hadde gjort galt og andre vondt. Ikke fordi han hadde villet det, men fordi den store, lille gutten ikke klarte å se forbi sin egen sorg, smerte og lengsel.

Han hulket fordi vi begge visste at vi satte punktum. Våre veier ville ikke krysse hverandre igjen. Hans tid var snart over. Vi visste det begge to. Han hulket over alle forspilte sjanser, han hulket over alt som ikke ble som det skulle, han hulket over at det nå var for sent. Han hulket over at han var redd. Redd for det store ukjente, redd for ensomheten og redd for slutten. Alle små barn har det i seg. Alle små barn kan bli redde, usikre små.... Slipper ikke frykten taket vil de forbli redde hele livet, selv om de ikler seg en gammel manns kropp. Redsel avler smerte og smerte kveler nestekjærligheten... Ensomheten og angsten blir ens trofaste, forutsigbare, dog til tider uforutsigbare, selskap. Den onde sirkelen blir fullkommen i all sitt ubehag...

Det ble siste gangen våre veier krysset hverandre, der jeg sto med det store, lille barnet ikledd en gammel manns kropp, hulkende på skulderen min...og det mens vår felles barndoms blomstereng malte de vakreste kulisser i bakgrunnen.

Det store, lille barnet hevet hodet, slapp taket og våre øyne møttes en siste gang før så vår tilmålte tid var over. Mest av alt hulket den gamle mannen over at jeg så han. For jeg så tydelig og klart den lille, redde gutten i den gamle mannens sorgtunge øyne...Jeg så den lille redde gutten som han et helt liv så fortvilet hadde prøvd å gjemme for oss andre.

God tur videre, lille venn. Redselen har sluppet grepet nå og roen har senket seg.  Jeg ser du har det bra. Until we met again, take care!