71532550, "Nummeret du har ringt er ikke lengre i bruk. Nummeret du har ringt er ikke lengre i bruk..."

Bestefar, det gror av dine hender...
Bestefar, dei gamle trea sender, Bestefar
Eit brev med godlukt frå ein blomstringsdag...

... Så har mai måned atter en gang banket på døra, med minner om det som en gang var... Jeg ringte han rett før påske det året. Telefonnummeret hans var 71532550.. Jeg kunne høre at han ble glad for at jeg ringte. Vi pratet om vær og vind. Jeg snakket om sykehuspraksisen på Kongsberg, og han lurte på om jeg hadde tatt turen opp til sølvgruvene... Jeg kunne høre skuffelsen i stemmen hans da jeg sa at jeg ikke kom til å ta turen hjem til Nordmøre i påska. Jeg sa vi fikk ta det igjen. Det var siste gangen jeg snakket med verdens beste Bestefar. Neste gang jeg så han var i bårehuset ved kirka på grimstadhøgda. Jeg gikk inn i det lille rommet. Han bare lå der...men på samme tid så var han ikke der. Han hadde dratt sin vei...jeg gikk ut, trakk inn den skarpe vårluften. Solen skinte og himmelen var knallblå. Det duftet av duggvått gress. Bjørka spirte grønt, og fjelltoppene hadde små rester igjen av vinterens snø. Magen vred seg. Jeg måtte gå inn igjen. Jeg måtte se han igjen en siste gang. Jeg bøyde hodet, og gikk inn døren. Jeg rørte fingrene hans...Det vakreste jeg vet er kraftige mannsnever. Han hadde sånne never...store never som hadde drevet hogst i lia. Never som kjærlig hadde klødd blakken bak øret. Never som hadde lirket av laksen fra nota. Never som forsiktig rørte ved et lite barns kinn...
...Jeg kan minnes humringen hans etter finurlig ordkløveri...Han var en mester i å vri på ordene, og se humoren i ting. Han tok ting på kornet... Jeg drar fortsatt på smilebåndet over ting han humret over.
...Verden sto stille da pappa ringte;" Bestefar dør! Han holder på å dø!" Det var fredagskveld. Jeg hadde akkurat kommet inn døra i leiligheta på Teisen, etter endt kirurgisk praksis ved Kongsberg sykehus. Jeg satt med dagens reklame i hånden da pappa ringte. " Hva er det du sier?" Jeg reiste meg opp, mens blodet frøs til is i tinningen. " Han ligger under traktorhjulet. Han dør!" Jeg kunne høre at pappa var panikkslagen. "Få snakke med mamma!" Mamma rotet med ordene. Så ble telefonen stille...Jeg fant meg selv på stuegulvet. Knyttneven min slo hardt i treplankene, mens jeg ulte fortvilet. Avstanden mellom Tigerstaden og Nordmøre hadde aldri vært større...Noen dager senere traff jeg en sliten bror Edmund på Gardermoen. Han hadde tatt turen fra Seattle. Sammen i sorgen reiste vi heim att.
...Der, 6.mai, en ettermiddag i det Herrens år 1999, rundt klokken 18:00, døde verdens beste Bestefar i hagen sin. Han døde med nesten alle sine rundt seg. Han døde mens legene desperat prøvde å redde en høvding fra å dra hjem til de evige jaktmarker. Han døde der hvor han trivdes best, ute, med vårens løfter om nok en sommer...
...Jeg dro ut i Østmarka den kvelden. Jeg plukket hvitveis mens sorgen red meg som et villdyr. Livet mitt tok en pause...
...Sorgen var så stor at jeg aldri trodde den ville slippe taket. Den stakk sjelen min i opptil flere år.. Fortsatt ligger den der å lurer...Bestefar het Jon. Jeg elsket å sitte sammen med Bestefar. Jeg elsket å høre han fortelle en historie eller to. Jeg elsket å dra på tur sammen med han i Toyotaen hans. Jeg skvetter fortsatt i når jeg hører en Hiace diselmotor starte opp. Jeg elsket å få brev fra han. Til Ida Mildri sto det utenpå konvoluttene. Han var en av de få som fikk kalle meg for Ida Mildri, dog mildrid skrives med en d til slutt...

...Verdens beste Bestefar dro sin vei, og verdens beste Jonas kom vår vei...Han heter ikke Jonas foruten grunn...


...ingen svarer når jeg slår nr 71532550...Men jeg trenger ikke ringe lengre, for det er noe som sier meg at han har sin fulle hyre med å følge opp alle sine ni barn og ørten barnbarn, for ikke å snakke om alle de nydelige oldebarna...Hans beskyttende, store neve favner oss alle...Og jeg setter stor pris på det han ga og sporene han satte...Like footprints in the sand... Og jeg kan 13 år senere forsatt kjenne savn, kjærlighet og glede over noen som en gang var...

Bestefar

Nå er det vår i eplehagen, du skulle ha vøri med i valsen...Nå lyfter sevja sine safter ombord i gamle tre.
Og trea heiser kvite segel, og ber groversbør, så greiner som du ein gong poda inn, kan fylle sine slør...
Bestefar, det gror av dine hender...
Bestefar, dei gamle trea sender, Bestefar
Eit brev med godlukt frå ein blomstringsdag...
Bestefar, ta på deg arbeidskappa, Bestefar...
Kom ut på himmeltrappa, Bestefar...
så dreg du inn eit salig magadrag...

Du sto med føtene på jorda, eit liv med planter, kvist og tynning.
Men hausten lengta mot det høge, nå er du der forvist.
Sjølv har eg falle langt frå stammen, men ennå kan eg sjå
eit tre som veks seg inn i himmelen, med kron og avling på...

Bestefar, plukk eplet opp i lua, Bestefar...
Sorter dei inn i bua, Bestefar...
og gjev vår herre av den fyrste sort.
Bestefar, hugs det kjem andre tider, Bestefar
så set ein dunk med cider, Bestefar...
I lystig lag går viternatta fort.
Geirr Lystrup

Når du er borte

Nærast er du når du er borte. Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik -
Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
Av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
Og dirrar imellom oss...

Voyage Voyage

Til min store fryd kunne den store jernfuglen av og til fly utover fjorden og forbi småbruket hjemme. Jeg pleide å løpe ned enga mens jeg kavet med armene i håp om at de der oppe skulle se lille meg. Jeg ville bare si hei, mens jeg kjente på en million sommerfugler som ivret etter å få bli med den enorme farkosten. For jeg visste at bare jeg kom meg om bord så ville verden bli min.
Helt siden jeg kan huske så har jeg assosiert flyplasser med noe helt fantastisk. Jeg har til gode å finne de samme følelsene samlet på en og samme plass som det man gjør nettopp på en flyplass; Glede, sorg, tårer, lengsel, savn, redsel, angst men mest av alt forventning. Farmor og Farfar hadde maur i buksene, så det var ikke så rent sjelden at jeg sto der på Kvernberget flyplass, med lommene fulle av savn, glede og forventning...For når Farmor og Farfar nok en gang kom hjem fra Amerika, så kom verden til lille Ida som dag ut og dag inn trasket hjemme på småbruket i Myra ved Halsafjorden. Og koffertene var fylt opp av klær, gaver og godis som luktet og smakte av Amerika. Men det beste de hadde med seg hjem var påfyll på drømmen min om det store utland. Farfar pleide å ta meg med opp til Varden, og mens vi skuet utover storhavet pleide han alltid å si mens han pekte utover vannmassene og dønningene; - Om du ser godt nok nå Ida, så ser du kanskje Amerika. Og jeg myste alt jeg kunne, og så sannelig så kunne jeg av og til se Amerika, om jeg bare ønsket det sterkt nok.

Farmor og Farfar hadde med seg historier fra California, New York, Seattle, Vancouver, Hawaii, Israel, Trondheim og Harstad. Jeg var som en tørst kalv for noe hadde begynt å spire og gro i et ungpikesinn.

Jeg måtte vente helt til jeg fylte 12 år før jeg entret jernfuglen for første gang. Jeg reiste sammen med Farmor opp til Harstad. Og Braathens Safe førte oss trygt fram. Jeg hadde på meg lyserosa bukse og lyserosa topp, og om jeg leter i sakene mine hjemme finner jeg sikkert middagsboksen som vi fikk utdelt om bord. Flyvertinnestemmen ble grundig innarbeidet, for det var flyvertinne jeg skulle bli. Jeg gikk til og med på sykepleierhøyskolen i Tigerstaden da jeg visste SAS hadde sansen for flyvertinner med sykepleierbakgrunn. Den andre flyturen min gikk til Oslo, hvor jeg var nanny til barna til min mors bestevenninne. Hun bodde i en villa på Tåsen, og var datter til en NRK metrolog, Spinnanger...Reneste A-kjendisen for ei lita bondetuppe. Den tredje turen gikk til Seattle...Og så kom jeg ut av telling. Flyvertinnedrømmen ble lagt i grus på grunn av medfødte blodtrykksproblemer, og på intervjuet hos SAS visste jeg at jeg hadde blitt for tykk...Da jeg jobbet for Apollo og hadde NOVAIR innen rekkevidde så forsto jeg at løpet var kjørt...Men Ida, hvilken elendig flyvertinne du hadde blitt! Sikkert ikke utad, men inni deg...du hater jo tempo, tempo samt betjene småfulle drittsekker...Joda, men drømmen om den blå drakten og verden for mine føtter, ja den...
Så ble jeg mor og som et kompromi med meg selv så endte jeg opp i reisebyrå...Jeg solgte drømmer mens glamouren gradvis forsvant fra både flyselskapene og reisebyråene, og det med ei lønn som gjorde at man ikke hadde råd til å ta bussen en gang...og folk, ja nå finner de drømmene sine selv på internett, og trenger ikke den grå musa på reisebyrået lengre...

Men det var jo verden jeg drømte om, det er det jeg har innsett nå...alle input og opplevelser som bare venter på meg...En ny plan har blitt klekket ut i det jeg nærmer meg 40 år, for nok en gang forstår jeg at verden ligger for mine føtter...Og jeg gleder meg som bare rakkeren..., for jeg bærer på en liten hemmelighet for tiden...and age is not the limit. Glær mæ. Og om 2,5 uke så skal jeg sette foten på engelsk jord for første gang...

Og bare jeg ser godt nok etter så ser jeg både Amerika, Afrika, Kina og Trondheim...

En bekjennelse på en Langfredag...sånn oss i mellom...

Jeg skal innrømme noe; De siste ukene har det regelrett gått til pokker med alt av trening og kosthold. Det heftige regnværet for litt siden satte meg på hold bigtime, og i det snøen begynte å dale ned så startet jeg med å snoke i skap og skuffer...Ikke helt bra med tanke på at de er fylt opp med alskens godis nå i påska...Det er så tydelig at været har alltid, samt at det fortsatt gjør det, altså spiller inn på min psyke og mine valg. Det holder med å se ut av vinduet før jeg resignerer...Ikke bra, ikke bra...

Kjedsomhet og innevær er tydeligvis ikke mine venner...men jeg vet lissom ikke helt hvordan jeg skal slutte å leke med dem heller...

og nå, ja nå snør det igjen...

Ja, ja...så lenge jeg har barn skal jeg holde ut på disse værsyke traktene...men etter det så tenke jeg hasta la vista baby...

Adios Amigos

Takk, Anne Karin Eldstad....

Det var en hvilken som helst fridag som fortonet seg som lange, dryge sekunder. For ingen steder på denne planeten har jeg kjent på at sekundene kunne vare lengre enn det de nettopp gjorde hjemme i Myra. Og like langdryg kunne også stillheten være...Det var en sånn vårdag som den vi har i dag. En vårdag hvor kong vinter sloss innbitt mot våren og hvor ingen ennå hadde vunnet...En sånn vårdag hvor snøen er råtten og hvor bygene brer seg regntunge nedover Tustnastabbene og innover fjorden...En sånn vårdag hvor alt fortoner seg som en grå masse, og hvor tungsinnet inntok oss alle.
Det var den stille timen. Den timen hvor de voksne tok en høneblund. Den time vi ungene måtte være musestille for å ikke forstyrre vår alltid noe smågretne far...Jeg trippet rastløs rundt om, full av energi og uten mål og mening. Hva skulle jeg ta meg til på en sådan dag...Jeg listet meg opp loftstrappen og åpnet forsiktig døren inn til min broders rom. Gulvet på gutterommet var dekt med klær, fotballsko, pocketbøker og annet skrammel. Jeg sukket oppgitt før noe fanget min oppmerksomhet. Den lå der så malplassert oppi alt gutterotet...En bok. "For dagene er onde.!" Jeg hadde hørt om den da den var forfattet av ei dame som kom fra den andre siden av fjorden: Anne Karin Elstad. Da jeg åpnet den så jeg at den tilhørte Straumsnes barne-og ungdomskule. I ren kjedsomhet tok jeg den med og gikk ned trappen til min egen bule.

Jeg har blogget om mitt møte med Elstad før, og om akkurat denne boken. Men jeg gjør det nå igjen, for i dag har jeg for føste gang i mitt liv felt en tåre over det faktum at en forfatter har gått bort. Anne Karin Elstad ble funnet død i dag, i stolen sin mens hun løste kryssord, 74 år gammel...Det jeg opplevde den vårdagen for 25 år siden der innepå pikerommet mitt mens Elstads skrevne ord danset foran netthinnen min, ja det var en opplevelse av å få innsikt i noe som jeg inntil da ikke hadde klart å begripe, men bare kjent så det holdt både på kropp og på sjel, nemligen den nordmørkske akilleshælen; Bygdedyret og janteloven. Joda, helt klart et fenomen man finner over hele Guds arme klode, men ikke så synlig og patetisk som på ei nordmørsk bygd. Og som tidligere sagt ble boken "For dagene er onde" en kilde til innsikt og forståelse. Den utrustet meg til å orke ungdomstiden hjemme, der ingen skulle tru at nokon kunne bu...På ferden videre har jeg ramlet borti fenomnet som Elstad tar opp også andre steder, men aldri så konsentret som her hjemme på Nordmøre...Den nordmørske trauste folkesjela...på godt og på vondt, og som jeg på tross av alt ikke ville ha vært foruten...

Derfor felte jeg en liten tåre i dag, mest som en takk for innsikten Elstad ga ei ungjente som til tider trodde at hun ikke dugde til noe som helst, men som den vårdagen forsto at således var det slettens ikke. Takk, Anne Karin, god tur videre og dagene, ja de ble ikke så onde alikavæl...

Den store kjærligheten...

Natasha mente jeg hadde svarene på alt. Hun brukte å se håpefult på meg med sine vakre, blå øyne med en slik intensitet når vi diskuterte temaet kjærlighet: Ida, når vet du at det er den store kjærligheten? Hun mente jeg måtte ha alle svarene siden jeg hadde hatt kjæreste i over tre år...Men jeg kunne ikke svare henne den gangen, ei heller kan jeg det nå 17 år senere. Faktisk skal det innrømmes at jeg er mindre vis nå enn da, i allefall når det kommer til dette med partnerskap. Men morskjærligheten, Natasha, den kan jeg fortelle deg alt om.

Jeg er en romantiker av rang. Og det er hevet over enhver tvil, at skjev det er jeg ikke, ikke en promille. Jeg har sværmet siden jeg lærte meg å gå. Min førtse utkårede var en barndomsvenn av mamma, en som hadde krøller. Og så var det en som hoppet ski på Grimstadhøgden. Deretter var det broren hans, før jeg så la min elsk på nabogutten. Deretter var det en gudegave av en solbrun surfer, og så var det sjefen til pappa'n min for så en lokal hobbit i tresko, som igjen ble avløst av en sportsidiot av en bygutt med vaskebrett. Men les; Jeg skriver sværmet. Jeg sværmet for sværmeriets skyld, for dagdrømmens skyld, cause reality bites...For ingen var i nærheten av å innfri dagdrømmen. Han med krøllene var for gammel, skihopperen var altfor omsværmet, broren hans var til tider en drittsekk, the boy next door forsvant, suferern uoppnåelig, sjefen til pappa'n min et stabeist, hobbiten var en hobbit og sportsidioten en navlebeskuende narsist, and the list goes on and on...For all del, siden de i det hele tatt ble vurdert av meg før de falt i unåde, så hadde de noe for seg, men not enough. Og de som gjorde kur til meg, vel stort sett så gikk det meg hus forbi, før jeg så i ettertid forstod hva de hadde prøvd på... Og så har du alle disse mannebeina som skremmer vettet av en, som går rett på sak og ikke legger skjul på hva de har fore...But I'm kind of hard to get... Men så kom gemalen min snikende inn som en mild sønnavind, som passet på meg og som hele tiden, i alle fall før, ikke la skjul på at det var meg han ville ha og ingen andre. Og det passet meg bra, ingen utfordring, ikke så mye pæs, forutsigbart,trygt, en venn og en kompis. Og sist, men ikke minst et bra farsemne...

Det er lissom helt tilfeldig hvordan det ble som det ble. Jeg har til gode og miste vett og forstand...Men jeg har møtt på de som har gjort det. Og de blir som søte minner på en snøtung aprildag. Jeg husker ikke etternavnet hans, men han het Kjetil og kom fra Stavanger. Jeg møtte han ute i Bartebyen og vi kom i prat. Han hadde krykker, gikk på BI, spilte fotball og var på besøk. Jeg tenkte ikke så mye over det, annet enn at jeg i tiden etterpå hilste på kompisen hans som jeg traff på rundt om. Så gikk det et år og jeg var nok en gang på vift med vennene mine. Og der kommer en fyr stormende glad og drar meg til side. Det var gutten med krykkene fra året før. Han fortalte meg at han hadde lett som en gal etter meg, og at han hadde dratt i ens ærend fra Oslo for å se om han fant meg i Bartebyen. Jeg hadde blitt et sværmeriprosjekt for han. Jeg var helt fortumlet for han var lissom noen jeg så på som way out of my league... Han fortalte meg at han hadde gitt meg opp, og at han måtte beklage at han denne gangen kom til bartebyen med en kjæreste. Så satte han seg ned på kne og fridde, og om jeg bare ville si ja, så skulle han ofre alt. Jeg var helt fortumlet samt begeistret over intensiteten hans og over det faktum at en sånn kjekkas kunne like meg... Men jeg fortalte han som sant var at jeg hadde en som hadde slått kloa i meg. Og så tok vi farvel.... Jeg fniste og fortalte om opptrinnet til gemalen min, som surt sa at jeg var lett å narre, som beit på at beilern hadde kommet fra oslo for å lete etter meg og greier...he he, klart jeg kjøpte den...fnis. Du hadde vel gjort det samme kjære...eller? Et par måneder senere, da ferien gikk til Tigerstaden, så jeg Kjetil i det fjerne på Colusseum kino, da han kom ut sammen med sin søte kjæreste...og så gikk det ca 10 år. Jeg hadde blitt mamma, god og feit, og langt fra den høyreiste, slanke blondien han hadde fridd til. Og der så jeg han igjen; På IKEA. Verdens beste Jonas lekte inne i et telt i barneavdelingen og inn krøp ei nydelig jente med masse krøller. Hun la sin elsk på verdens beste med en gang, og der skulle de bygge og bo, der inne i teltet. Jeg hørte pappa'n hennes mase om at hun måtte komme ut. Og da jeg snudde meg så jeg at det var han, Kjetil, han som hadde fridd til meg inne i ei trøndersk veit 9 år tidligere. Jeg fikk min fulle hyre med å skjule at drømmedama hans hadde blitt ferm og feit, og heldigvis så oppdaget han meg ikke...Gemalen min gryntet på nytt da jeg sa hvem det var...

Jeg vet ikke hva jeg skal si om den store kjærligheten, jeg Natasha...Et eller annet sted blir hverdagen bestående av must, lån, rot, støv, regninger, vekt, sykdom, separate soverom, positiv lufttrykksmaksin som hjelper mot snorking, vakt, snømåking, beising av hus, oppvask, klesvask, lufting av hund...vel det er da du får testet ut denne store kjærligheten, Natasha...men morskjærligheten, den kan jeg fortelle deg alt om... og Kjetil, ja han har sikkert fult opp med lån og hverdager, han også, han som alle oss andre...mens jeg, ja jeg omgir meg fortsatt av den milde sønnavinden...

"Like sands through the hourglass... so are the Days of Our Lives."

På passfotoet anno 1994 er det ikke Natasha og moi, men moi og Titti som er avbildet...og vi har også diskutert fenomenet den store kjærligheten siden 1992...

Du har blitt satt på vent...

Jeg er litt som på vent...eller på "hold" som noen ville ha sagt det. Jeg avventer det hele...Hva som er grunnen til all denne ventinga? Jo, det er været...denne galskapen av vann i strie strømmer, for så tonnevis av snø som veller ned, ja det får meg til å føle som om jeg navigerer i blinde...Den ene dagen tenker jeg ditt og datt, for så at det hele ramler sammen neste dag...Jeg er stor tilhenger av stabilitet, og jeg har nok bare meg selv å takke, for stabilt godt vær finner man ikke på Nordvestlandet...Jeg ble advart alt i barndommens dager, men også her overstyrte jeg magefølelsen...Ja, ja men det blir nok likar i mårra, som ei Gjertrud så klokelig sa det...Eller blir det nå det?

Bare for et par dager siden smakte jeg på våren. Hytta på Årsundøya er tatt i bruk, og det faktum at jeg har lenge vært borte i fra alt hva jeg sanset som bondetuppe, ja det har nok en gang slått innover meg. Lukten av vår fra råtten gress, lyden av vann som pipler, frisk vårvind som leker med håret, fingre som blir numne av kulde mens de drar i det våte tauet for å få båten inn mot land, muskler som svulmer for hvert åretak man tar...Påskelilijer og krokus som danser langsmed nåva til gamle nordmørslån, og som dufter vår, påske og Farfar...Herrefred det er lenge siden jeg har sanset alt dette, her jeg går i mitt hverdagskav og rot. Og så kom snøen og brer seg over alt og jeg blir atter en gang sanseløs og sur...

Og nå for litt siden kom verdens beste inn døra og ropte: "Mamma, du må komme, du må komme for dem dør!", for i hånda som var gjemt i en vått holdt han to lilla krokus, stive av kulde og snø..."Mamma, ta de inn før de dør..."

- Ja,men krokusen ser du, den tåler masse den...Den setter seg selv på vent, den også, akkurat slik som mamma'n din...for du skal se at det kanskje blir likar i mårra...Ja, ja...

God påske...

Mysterier...

Undrenes tid er ikke forbi, og jeg har i skrivende stund kommet til side 59 i biografien "Gåten Knut Hamsun." På bordet ved siden av meg ligger hans roman "Mysterier", boken "Hamsun og Eros" og Trygve Guldbranssens "Og bakom synger skogene". Jeg begynner med biografien om Hamsun, da jeg vil prøve å danne meg et bilde av mannen bak bøkene...Og det som slår meg mens jeg leser er at ingen forfatter kan skape noe ute å dra ut for å få impulser...Uten impulser så visner man. Jeg bærer jo på en våt drøm å skrive noe mer enn denne bloggen. Og noe har jeg da alt klusset ned... Noen ganger klarer jeg å innbille meg at jeg har det i meg, andre ganger tenker jeg, dog noe preget av Jantes lover, at jeg er en smule manisk som innbiller meg at jeg kan noe og at jeg i det hele tatt har en smule talent. Men stort sett har jeg blitt sabla god på å vise Jante fingeren. Jeg plukket meg ut romanen "Mysterier" av den enkle grunn av at den ble forfattet her i Kristiansund. Boken omhandler Johan Nilsen Nagel som en dag dukker opp i en norks kystby og som forarger byens borgere med sine underlige innfall og påfunn. Boken ble visst kjølig mottatt i sin tid, da den visstnok var langt forut for sin tid. Det skal bli spennende å tolke boken i nordmørsk ånd...samt ha i bakhodet at Hamsun hadde "falt" en smule for en lokal pige mens han skrev.

Men tilbake til dette med impulser. Jeg føler meg som i tørke for tiden. Det blir stillstand i all min kreativitet når jeg ikke får ta inn ting og tang fra omgivelsene rundt meg. Som russ for 20 år siden mente mine nærmeste venninner at jeg burde få russenavnet Radaren, nettopp på grunn av min evene til å ta inn det meste...Tåpelig nok ble russenavnet mitt Miss US, grunnet mitt amerikanske pass...Ja, ja, men så langt i boken har Hamsun vært nordpå, i Hardanger, i Köbenhavn, i Christiania, på Toten og i lesende stund i USA. And so far er han bare et par og tyve år...Hamsun hadde nok aldri blitt Hamsun uten sine impuler og input, som han igjen fikk fra mennesker han traff og steder han oppholdt seg i. For all del, jeg sier ikke at jeg skal bli den nye Hamsun, han er bare et nyfinkent prosjekt fra min side just sånn akkurat nu...Det er bare det at jeg må børste støv av radaren min nå...Hamsun har så langt for meg vært min avdøde onkels favoritt-lektyre. Jeg husker han der han satt i stolen sin, omgitt av hundrevis av bøkere, innhyllet i en grå røykdis fra pipen, som han tidvis smattet på mens han humret gjennkjennende til et eller annet som Hansun berettet om. Av og til kunne han le høyt så hele han ristet, før han så hysjet på oss barna som gjorde vårt beste for å lage mest mulig leven...Men Hamsun hentet han kjapt inn igjen etter litt smatting på pipen og en slurk farris. Av og til leste han høyt fra bøkene, av ren og skjær begeistring. Det sa meg ikke så mye det han leste, men jeg lot meg begreistre over at noen kunne finne så stor glede over de skrevne ord. Det er dette bildet jeg har av min filleonkel når jeg minnes han; Hamsun, røykdis og humring. Og nå er det min tur til å sjekke ut hvem denne Hamsun egentlig var...

Jeg har vært småsyk den siste uka. Minnet om sist vårs lungebetennelse sitter ennå i, så jeg har giret helt ned de siste par dagene. Og tiden har jeg brukt til å reflektere samt prøve å forstå, nok en gang. Det er med vantro at jeg registrerer at Norge sender ut ayslbarn, og at det har gått ære i å få de kjappest mulig ut... Det provoserer og det skremmer meg, samt at det rører ved alle mine skrekktanker i og med at jeg selv huser asylantbarn...Norge bør gå å skamme seg.

Jeg prøver også å sette meg inn i hvorfor noen er pro-Israel, mens andre er det ikke. Jeg har ikke helt fått tak i stridens kjerne. Hva er det med dette Israelgreiene, hvor kommer dette engasjementet fra her hjemme på bjerget... Hvorfor går noen med Palestinaskjerf og stemmer SV, mens andre er Israelsvenner på den andre siden... Jeg har som plan å gjøre meg opp en nøytral mening... Men det forundrer meg at så mye urett skjer rundt om, og da med barn som offer...

Jada på tide å bli frisk, for jeg kan da bli rent sliten av all denne vidløftige tankevirksomheten...Og Hamsun var jo en nazi, det har radaren min plukket opp at har blitt sagt...så får jeg nå lese litt nå da, og gjøre opp min egen mening...

Og nå, ja nå er jeg så våryr at jeg holder på å gå ut av mitt gode skinn...