5-6 uker igjen...

Da bare venter vi...venter på våren og på Lillegull.  I skrivende stund har hun hikke, og hele magen dirrer. Jeg er sliten. Formen er borte, kroppen fylles med vann og kiloene sniker seg på. Jeg går bare å venter på å ta fatt på et nytt kapittel. Ventemodus. Bildet er fra 17.mai for et år siden...fåkke på meg de klærne nå for å si det sånn...men uansett så har har jeg bare kjøpt to svangerskapsbukser, en i str 42 og en i str 44...så selv om jeg føler meg som en oppblåst hval så er det ikke så ille alikavæl...

Fødselen ja...klart jeg er stresset. Jeg har valgt å ikke syte meg over hva jeg virkelig føler da jeg ikke en gang fikk komme til ordet da jeg dro på min henviste fødselssamtale på sykehuset. Uten en gang å ha ymtet frampå fikk jeg beskjed om at keisersnitt ikke er et alternativ. Så totalt annerledes en tone fra Ullevål sykehus for 11 år siden : " Du skal bare gjøre ditt beste og holde ut, og når dagen kommer så skal du får den hjelpen du trenger..." Så utrolig gode ord å ta med seg for ei som ikke en gang forsto hvor syk hun egentlig var og som den gang da ikke hadde tanker om keiserlige metoder... Og trygg følte jeg meg hele veien. Nå...ja, nå er jeg bare betenkt... Bektenkt over at shit happens og jeg ikke føler meg trygget på samme måte som sist...Men fødselen er lissom så vanskelig å unngå...I am on my way to the point of no return...helt alene lissom...Så, ja jeg er bekymret, stresset, sliten, trøtt, småtrist og lei...Men innimellom slagene er jeg god på å nullstille meg, hadde det bare ikke vært for alt det som skjer rundt meg. Men også der prøver jeg å nullstille meg, gi litt pokker da jeg kan ikke la ting gå innpå meg nå, bare uker før jeg skal opp til examen...Sorry, det er bare ikke på min prioriteringsliste for tiden...Får ikke gjort så mye med det fra eller til, heller...So cut the crap :-)

Bare 5-6 uker igjen...og jeg er så trett, så trett...But whatever will be, will be....

En mammas bekjennelser....

“Life is like a box of chocolates... you never know what you're gonna get.”

Hver natt, ca klokken 04:00 står jeg opp. Det er da den lille er mest aktiv. Hun er stor og lang, større enn snittet og det på tross av at jeg ikke tar opp næring som normalt. Hun er nok en Drøpping hvor snitthøyden på oss pigerne ligger på 180 cm og guttene  sånn ca 195.... Da jeg var 12 år var jeg hele 172 cm...I mitt hode var det 6 cm for lite...jeg ville bli som Prinsesse Diana,som var 178 :-)...jeg slo henne med litt over to cm, og landet på over 180... Håper hun blir like stolt over sine cm, slik som jeg alltid har vært...for jeg blir merkelig nok forundret over de som gir meg sympati over altfor mange utdelte cm...jeg som til og med tar på meg hæler, just cause I love it...

Nok om cm, lille frøken Karoline ( det blir Karoline med K og ikke C, ble overtalt der også...) markerer sin tilstedeværelse på en slik måte at det er like greit å stå opp...Fyre opp i ovnen, sette på en vaskemaskin og en trommel...sette seg ned litt, gruble litt, fundere litt, spise litt og for så å legge seg igjen...

Jeg kan bare basere funderingene mine ut fra mitt ståsted som kvinne og som mor, for aldri har jeg elsket ei heller følt så masse for noen som etter at jeg ble mor. Alt annet ble uvesentlig. Som 12  år og 172 cm lang drømte jeg om denne prins Charming som ville åpne dørene til et mer eller mindre ragnarokk av et inferno av følelser og lidenskap...En som ville innføre meg i nirvana og eurka på en og samme stund... Jeg må innrømme at jeg ble en noe heller stresset 12 åring da jeg leste i Se og Hør om at ikke alt var som det skulle være mellom Diana og Charles...At han hadde lurt henne, noe med en Camilla...At de kunne skrive slik bullshit om my picture perfect Diana og hennes greatest love of all ....Som en nemesis døde hun i en desperat naiv jakt etter nirvana, eurkeka and love vel 15 år senere... Se og Hør hadde ikke narret meg, ei heller min 172 cm....Da bør vel skylden heller legges på Dianas stebestemor, the queen of romantiske klissbøker,Barbara Cartland, som besudlet en naiv ungpige med pisspreik om hva kjærleik egentlig dreide seg om...for nirvana og eureka på det planet har jeg tilgode å finne...

Helt til jeg for 11 år siden møtte et lite skrukkete, nyfødt og illsint troll. Der og da ble jeg innviet i alle kvinneners ( friske sådanne) hemmelighet....Everything I do, I do it for you fikk et helt nytt innhold, for helt klart everything I do, I,ll do it for you, my child. Med ett ble karriere, studiegrader, status og alt det derre plastic fantastic, uviktig....

Akkurat nå, 11 år senere, har denne kjærligheten vokst seg til uante høyder hvorpå jeg om natten stryker han over kinnet og sukker tungt da jeg vet at ikke en gang min kjærlighet vil kunne beskytte han for farene som lurer, og at det rauseste jeg kan gjøre er å slippe han...

Jeg styrker meg over den voksende magen,  kjenner små spark mot fingrene mens jeg funderer på om kjærligheten min virkelig har plass til fler, dog jeg alt nå vet svaret...

Så stryker jeg han atter over kinnet mens jeg maktesløs erkjenner at jeg er redd for det ukjente som lurer:

“Me? I’m scared of everything. I’m scared of what I saw, I’m scared of what I did, of who I am, and most of all I’m scared of walking out of this room and never feeling the rest of my whole life the way I feel when I’m with you.”  (quote Baby, Dirty Dancing :-) )

...som et pust i sivet

En stk skive med makrell i tomat og et glass med lett-melk er just konsumert. Bøllefrø responderer bra på næringa :-) Kroppen kjennes stiv og tung etter over en time (sammenlagt) med trening i går...

Årene mellom 30 og 40 må jeg si har hatt et vanvittig tempo...Alt tyder på at jeg nærmer meg de 40 til jul; Rynkene, leverflekkene, porene, fraværet av barnslige stunt, fysikken bla bla bla. Om 8 mnd og noe så er jeg mellom 40 og 50...
De hadde rett alle de som sa at livet er som et pust i sivet...

Påska står for tur...og vi går en flott og solrik påske i møte. Jeg er for stor nå til å renne på ski. Får ikke skibuksa igjen...så da får det bare bli som det blir. Ikke hadde jeg vel trodd i påsken i fjor at jeg denne påsken skulle være høygravid...
I morgen skal jeg på sykehuset for å ha fødeselssamtale med en gynokolog. Alle som har hatt et keisersnitt skal visst det...jeg er litt spent....om det blir med bismak kommer jeg til å be om å få føde i Bartebyen...Ene og alene av den enkle grunn at jeg forventer å bli trygget, noe som jeg ble til de grader på Ullevåll sykehus...Men du skal se at jeg har ingen grunn til min skepsis...

Straks 40, rett før middelaldrende, småsliten og høygravid...Hvem skulle vel ha trodd det?

Never let myself go again...

Alle som har vært over gjennomsnittet overvektige bærer på den samme grunnleggende frykten; det å skulle legge på seg igjen. Og jeg er intet unntak. Hjelpesløs registrerer jeg at kiloene sniker seg på etter hvert som bøllefrø vokser...Så langt har jeg lagt på meg et sted mellom 10-12 kg...tenker meg at det blir sikkert 15 kg tot...og det er 5 kg mer enn avtalen..., den avtalen jeg hadde meg selv. Den siste måneden har jeg blitt rammet av en Kim Kardashian: Større frontparti, større hofter, større rompe og større lår. Og jeg liker ikke det jeg ser. Men trøsten er at 15 kg er overkommelig. Noen kilo vil forsvinne i juni, så ammer vi litt bort, så trener vi litt bort og resten må det kraftigere lut til...

Jeg har ikke vært flink. Jeg har sovet masse, ikke trent, spist masse lakris og den sisten tiden har jeg fått dilla på sjokolade ala Toppris...Og jeg som har vært helt borte fra sjokkisens grep...Nå er det normalt sett 10 til 14 uker igjen til duedate og livsgnisten trenger seg på i takt med våren. Jeg har kommet i gang igjen med treninga; dvs elipsemaskin og gåturer...jeg må ha fokus på jobben jeg har framfor meg... Blæh!!!Og alle de fine klærne jeg har hengende i skapet skal på igjen,  i allefall i løpet av august. I will never let myself go again, til det er jeg og livet altfor dyrebart.

Utover det så har jeg for en gangs skyld planlagt sommerens store "familiefest": Barndåpen. Er i tidligste laget, men med familie rundt om på denne kloden så krever det litt logistikk. Tante og Onkel fra San Rafeal i California er ønsket som Godparents. Kule Tante Hilde og kule fetter Frode er ønsket som faddere. Så langt er vi i boks. Og mammas gode venninne Rita fra Mallorca har lyst til å joine,  det blir kos. Og så har vi resten av gjengen....la grande famiglia. Har plottet ut en restaurant nede ved havna inne i byen, og jeg håper på finvær og tapas...

Men den virkelige store familiefesten går jeg glipp av...Den er i midten av mai, og det er lillebroren min som skal gifte seg med sin Magdalena som han traff i Spania. Festen holdes i en Middelalderborg, og de har fått ordna seg med middelalderkostymer...Men 14 dager før en event fødsel, nei, da kan jeg ikke legge  ut på tur nedover Europa...it is a pitty...Dessuten, feit som jeg er, hva skulle jeg ha hatt på meg?!? Alle feite damers skrekkscenario er jo og måtte pynte seg til bryllupsfest.....God forbid!

Men nå skal jeg ut på tur...Take care.

Mens vi venter...

Out of the blue så begynte tiden å gå sakte...eller kanskje det bare er akkurat er i dag?

Hver dag, akkurat på denne tiden, så er bøllefrø på sitt mest aktive. Det skal innrømmes at det er rart at noen er der inne...et lite menneske...mitt barn...

Jeg har tidligere blogget om at jeg lengtet etter noen som manglet, noen som det var meningen at skulle være her...Kanskje det er bare noe sånn man vet, det at det er noen som mangler...Jeg satte himmel og jord i beveglse for å få det til, jeg la meg til og med under kniven for å få hjelp til å gå ned de siste 30 kiloene...For jeg visste at det var disse kiloene som sto mellom meg og den lille som ventet på å få komme. Men så ramlet jeg av, og trodde at det ikke ble som jeg håpet, for så at det just ble akkurat sånn...merkelig...

Det er nok bare i dag at tiden går sakte. Jeg orker ingen ting, annet å tilbringe tiden i favorittsenga mi...burde nok har trent og alt det derre der...får bli i morra det...

Det skjer mye framover, alt fra hussalg til saker og ting som ikke er fullt så moro...men, men, får bare trekke pusten og håpe på det beste. Er ikke alt man rår med. Så mitt råd til meg selv er at jeg får nyte at tiden går sakte akkurat i dag...

Du skal få en dag i mårra, som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter til...så jeg får ta igjen da det jeg ikke fikk gjort i dag...I det minste så har jeg fått satt på to vaksemaskiner og to tromler,så helt offline er jeg da ikke ;-)

Mange dyr i arken...( og noen burde Noah strengt tatt droppa og tatt med...)

For en tid tilbake oppdaget jeg at noen bruker mitt navn på en falsk profil opprettet på facebook. Profilbildet er av ei dame i nabolaget. En stund trodde jeg profilen hadde blitt fjernet, men det var helt til jeg fikk følgende melding:

Hei. Har en side på FB som heter "alternativ enhet Halden". Fikk medlemsforespørsel fra ei med samme navn som deg for et par uker siden, la henne ikke til da jeg sjekker profilene først. Hun hadde en litt tvilsom tom profil.

Fikk ny forespørsel fra samme dama i dag, men da under navnet Thea Holmen.

Tenkte jeg skulle melde henne til FB, men det er bedre du gjør det selv siden det er ditt navn hun bruker. (regner ikke det er så mange med likt navn som ditt)

http://www.facebook.com/#!/profile.php?id=100001988800017
----------------------------------------------

(jeg velger å fjerne bildet som ble lagt med melding)

Så profilen er i alle høyeste grad oppe og går...Vanskelig hvordan man skal forholde seg til sånn idioti. Jeg har rapportert profilen til Facebook uten at det ser ut for å ha noen hensikt i det hele tatt. Dette er helt utenfor min kontroll. Hvem det er? Jo, jeg har da en viss formening om det...Må vel si at jeg fascineres over at enkelte mennesker har energi til sånt...Hva ligger bak? Hvem orker å kaste bort tid på slikt? Personlig stresser jeg ikke med hva folk måtte si og mene om meg, Jeg vet hva jeg står for og er over snittet opptatt av moral, ærlighet og rettferdighet... Og så lenge min sti er ren så kan folk tro og si hva de vil om meg. Men jeg forstår at akkurat en sånn handling som jeg har blitt utsatt for kan ta nuven av en sart sjel. Jeg ser at nettet er livsfarlig...

Gå til politiet har flere sagt til meg...vel politiet gradbøyer et trusselbilde, og jeg kan ikke se for meg at de "kaster bort" tid på en falsk facebookprofil... til det skjer det værre ting rundt meg, ting som de gradbøyer til å ha et lavt risikobilde...

Men når det er sagt og skrevet, og om du som står bak dette patetiske stuntet leser dette, så sier jeg bare: Get a life! And BTW æ trudd at man mått værra i Se og hør format for å bli utsatt for sånn, ikke ei husmor som sjelden stikk snuten ut...får ta det som et kompliment at noen gidder å kast bort tankevirksomhet på ei : I'd rather be a could-be if I cannot be an are; because a could-be is a maybe who is reaching for a star. I'd rather be a has-been than a might-have-been, by far; for a might have-been has never been, but a has was once an are....

What about you?

Mine hemmelige tårer...

I går felte jeg et par tårer i all hemmelighet der jeg sto mellom hyllene på coopen på Storbakken. Jeg var så full av vemod at det var ei gru...men mest av alt var jeg kanskje full av svangerskapshormoner... Coopen på Storbakken er ikke min butikk, men i går kjørte jeg en runde rundt øya for å få tiden til å gå mens vaskedama danset med moppen hjemme i la mia casa. Så der sto jeg da mellom hyllene og strevde med melankolien som herjet i meg. For jeg forbinder coopen med at jeg stopper der for å fylle kurven med godsaker før jeg peiler inn Kvisvikstranda for lek, moro og kvalitetstid. Verdens kjekkeste gutt svinser rundt med mens han maser om en liten lekebil, nabbiperler eller en tegneblokk. For Coopen har sånne fine lekehyller, slike hyller man bare finner i butikker som ligger i litt mere landlige omgivelser. På sedvanlig vis småtutrer jeg litt, sier nei, helt til jeg som forventet sier ja hvorpå go'gutten smiler så fornøyd som bare en liten gutt kan i det han har fått en ny leke.

Jeg kjempet med gråten i går da dette er minner fra et liv som en gang var. Et liv fire til fem år tilbake i tid... En tid uten bekymringer av den heavye sorten. For jeg skal innrømme at de siste fire årene har vært tøffe.  Jeg har aldri sukket så mye som jeg har gjort disse årene. Jeg burde vel ha forstått at det var sånn det ville bli, men er nok altfor godtroende og naiv til det. Men man lærer så lenge man lever. Og livet, slik som vi er vant til det her i vårt lille land, er nok ganske så beskyttet fra den harde virkelighet som ligger og lurer der ute...

Uten at jeg merket det, så ble den lille gutten til en stor gutt i løpet av disse fire årene...svisj så var det slutt på å spørre om lekebiler, tegneblokk og perler... Hjelp, hvor var fokuset mitt, hvordan kunne jeg la år av hans liv bare rase forbi mens jeg sukket, stønnet og fortvilte over ting som var og er helt utenfor min kontroll, dog jeg på alle måter sto med gjørme helt opp til halsen...

Vi fikk utdelt en pott med dager. Potten var på ca 4135 dager...i utgangspunktet ante jeg ikke hvor mange dager jeg fikk, men ser nå at det er ca så mange dager...Vi har brukt opp vel 4015 av dem. Jeg enser enden i det nære...dog dager blir feil, da netter er det mer riktige. Netter hvor en liten gutt kroer seg inn til mammas kropp, netter hvor alt er bare trygt og godt.  Jeg har småbekymret lurt på hvordan denne epoken ville få sitt punktum og innser nå at ankosmten av en liten baby vil snu alt opp ned. Mest til glede, men også til punktum og endring.

På grunn av alt rundt meg så har ikke erkjennelsen av at min størte lengsel de siste 10 år har gått fra lengten til virkelighet slått innover meg...jeg har ikke tatt det til meg. Ikke slik som jeg gjorde i en bekymringsfri verden for 11 år siden. Nå blir jeg satt ut hver gang lille bøllefrø i hvalens buk sparker til meg slik at hele gelemagen dirrer... For bøllefrø er en aktiv liten en...Først nå i det siste har jeg vel begynt å forstå at jeg mest sansynlig får oppleve alt dette vakre "all over again".

Mamma kommer hjem til helgen. Jeg har planer om stenge av disse faktorene som tar fra meg nattesøvnen, det er utenfor vår kontroll alikevel...jeg har planer om masse kvalitetstid og mammatid. Jeg har planer om å ikke lengre la "andres" kav og styr stjele fokuset mitt. Nemligen fokuset  som jeg vil og bør ha på årene sammen med meg og mine, og som går og til tider raser avgårde rett framfor min egen nesetipp. Derfor de hemmelige tårene på coopen i går....for som sagt før; Ikke visste vel jeg at dagene som gikk var selve livet...