Da er jeg her igjen...

Bloggpausen kom brått, for svisj så ble internett koblet av hvorpå jeg dro med pikkpakket mitt tilbake til min gamle bostedsadresse. Fram og tilbake, og like langt.

Første dagene gråt jeg en skvett. Det ble et slik antiklimaks å bosette seg i dukkehuset mitt igjen. Sist jeg bodde her var vi tre og nå, ja nå har vi blitt fem. Det ble med ett så trangt og jeg fikk ikke puste. Men kjærlighetssorgen varte merkelig nok bare i to tre dager, og så var jeg avklimatisert...Nå er jeg usikker på om jeg i det hele tatt gidder å flytte tilbake...Joda, det er fortsatt trangt om saligheta, varmtvannsberederen tømmes på en to tre, utsikta er borte, like så er luften rundt huset og vi er et sovrom i manko...men det er som om jeg har kommet hjem, dog vi er litt for mange her nå, for vi er nok det...fillebikkja tar mest plass, så det spørs...kattene og en til har jeg satt igjen i det andre huset...Tror dom skal få bli der jeg...

Flyttinga tok på, og jeg har lagt alt av gode vaner på is. Trening har nesten blitt et fremmedord og jeg skjemmes over hvor lett jeg havnet av denne herre rett kjølen som jeg for litt siden var på...men i mårra er vi i gang igjen, for det bør jeg pina meg være...

Det er så mye som bare plutselig skjedde... f.eks så har jeg begynt å jobbe litt. Mest bare for å komme meg ut blandt folk, men også for å forbedrede meg på et liv som alt annet enn hemmafru. Hvor jeg jobber? Jeg jobber et sted hvor jeg er bukken og hvor alt rundt meg er havresekken; Jeg jobber på Match!

Men selv om det er mye som skjer så er livet mitt bedrøvelig stille for tiden, og det rykker i reisefoten min. Joda, det er full rulle rundt meg, men ikke på det planet hvor jeg føler meg hjemme. Jeg trenger ytre stimuli og impulser, da det har vært A4 i to hele måneder nå... og Londonturen i april virker som en eveighet unna.

Men uansett, I am back bloggmessig sett, så får vi nå se da hva jeg klarer å hoste opp av skriblerier...for noe skal jeg da få ut av mitt stusslige liv hvor værsjuka har innhentet meg og hvor kjærligheten til lakenet bare blir større og større for hver dag som går....altså, dvs at jeg lider av det motsatte av lakenskrekk....Oh hvilket liv, du! Måtte det bare bli likar i mårra.