Slalom og tjukkemalla-angst...

En angst begynner å snike seg innpå meg. Helt ulogiske tanker, men høyst reelle. Jeg har fått det for meg at jeg er litt tjukkemalla igjen, og at jeg kommer til å bli feitere. Er jeg det? Vel, jeg er ikke fult så skrapa lengre og vekta viste sist gang 300 gram opp...men speilbildet juger, for nå begynner jeg å se den store Ida igjen. Det er sikkert nok slike tanker en med spiseforstyrrelser har, samt at de ser en annen sannhet i speilet enn det andre gjør. For meg kommer disse tankene av frykten for å komme tilbake til det jeg en gang var. Den gang da var det ikke så pyton, men nå er tanken på et liv med kilo pluss igjen helt pyton. Det er der angsten ligger; Jeg har vært stor, jeg vet hvordan det var og jeg vet at det er fult mulig å bli stor igjen om jeg ikke passer på. Så egentlig er det en fornuftig angst dette, om jeg da imøtekommer den på riktig måte, dvs passer på. Just get a grip!

I disse dager er heimen preget av ei jente i hus som har blitt skikkelig syk. Influensagreier med feber og mareritt. Verdens beste mosa venstre hånda si på fotballbanen i går, så nå er den blå, stiv og hoven...Vi andre er sånn nogen lunde oppegående...

Forigårs gjorde jeg noe jeg ikke har gjort siden 2001. Jeg sto på slalom igjen. Og kjære vene hvor fantastisk moro det var. Nå har en gammel fiks tanke blomstret til live igjen; Drømmen om ei hytte på Oppdal. Hvorfor ikke downsize litt, for så å prioritere en aktiv fritid? Sjø om sommeren og snø om vinteren? Begynner å dra slik på åra nå at andre prioriteringer sniker seg inn...Vi får se hvilken vei vinden blåser...